Sellanrå opp og forstuet ankel

Etter at det hadde bøttet ned i dagesvis var det i går tid for å løpe opp den bratte og gjørmete stien fra Skar til Sellanrå. Anledningen var det tredje av fem utholdenhetsprøver i Maridalalpenes motbakkecup.

Regnet hadde i det minste gitt seg da startskuddet gikk, men forholdene var mildt sagt begredelige. Vi var på forhånd varslet om at det var et gjørmehull et sted i løypa som man kunne synke ned i. Så her gjaldt det å ikke skli ned en skrent, eller drukne i et gjørmebad.

Etter 4 ukers sommerferie med litt ujevne løperutiner og alt for jevn vinkonsumering hadde jeg kviet meg i vel en uke til den halvtime lange smerten som ventet på vei opp disse bakkene. Så i det minste var jeg mentalt forberedt, men under disse bakkeløpene må jeg alltid kjempe imot impulsen til å bryte i det løpet setter i gang og det umiddelbart føles veldig slitsomt ut. Pusten går som på en strandet hval, og jeg forsøker å stenge ut alle tanker om stigningen og tiden som gjenstår, og konsentrere meg om å sette et bein foran det andre og løpe så mye som mulig mellom klyvingen.

Etter den første lange stigningen er det heldigvis litt bortover og så litt nedover hvor man kan hente seg inn, i motsetning til i de andre motbakkeløpene i cupen som så vidt jeg husker byr nesten bare på oppoverbakker. Til gjengjeld er det gjørmete og kupert i nedoverbakkene og man må jobbe litt for å ikke stupe over ende. Flere steder er det også rene hinderløypa med trestammer tvers over løypa som må forseres. Så kommer det omtalte gjørmehullet som det er teipet rundt så man ikke løper rett oppi, men jeg klarer likevel å synke ned til hoftene ved ytterkanten av hullet.



Våte forhold på vei opp til Sellanrå. Foto: Stian Møller.

Etter hullet er det som å løpe i en gjørmete elv og det er i hvert fall ikke lenger noe vits i å forsøke å hoppe fra stein til stein, her er det bare å vade rett igjennom. Deretter på’n igjen med bratt stigning. Den siste kraftanstrengelsen består i å bestige noen bratte svaberg. Disse husker jeg fra i fjor og er heldigvis forberedt på hva som venter. Det er utrolig bratt og i tillegg kjempeglatt og jeg holder meg fast i røtter og strå mens jeg uelegant klyver oppover. Trøsten er at jeg vet at det nærmer seg slutten av løypa. Endelig får jeg glimt av hytta på Sellanrå og lunter inn til en tid minst to minutter treigere enn i fjor (i skrivende stund er resultatene fortsatt ikke helt klare og usikker på når jeg slo av egen klokke). Godt at man kan skylde på forholdene!

På vei ned igjen har Torill og jeg en buss å rekke, og vi småløper nedover den glatte løypa sammen med resten av deltagerne. Jeg har det med å gå på trynet opptil flere ganger på vei ned fra disse motbakkeløpene, sikkert fordi jeg er sliten, ukonsentrert, og euforisk over at smerten er overstått og prater i et kjør. Først plomper jeg ned i et gjørmehull (det samme som på vei opp). Rett etterpå i et annet. Og så lengre ned på stien hvor det egentlig ikke er særlig kupert tråkker jeg noe så innmari over. Jeg havner rett ned på bakken og vrir meg rundt i smerte verre enn Ronaldo etter en takling. Heldigvis befinner det seg akkurat der og da en skiløper som det viser seg har hatt en del erfaring med forstuinger. Resolutt bruker han hårbåndet mitt til å forbinde ankelen min, og gir meg mange nyttige tips om videre behandlig. Min redningsmann!

Med forbundet ankel og Torill som støtte går det greit å halte ned til parkeringsplassen. Bussen som bare går en gang i timen er selvfølgelig long gone og alternativene som er å vente på neste buss, eller å gå hele veien ut av Maridalen på forstuet ankel er lite fristende. Heldigvis treffer vi på enda en redningsmann som kjører oss hele veien hjem. Utrolig mange hyggelige og hjelpsomme folk blant løperne!

RIKE-prinsippet i prakis

I dag var det en aldri så liten utfordring å karre seg til og fra jobben og foten er veldig vond å trå på. Men den ser ikke så verst og hevelsen er ikke så stor, så jeg tror og håper at skaden ikke er for ille. Etter å ha lest meg opp på emnet kjører jeg nå RIKE-prinsippet som det heter på norsk. Det vil si RO-IS-KOMPRESJON-ELEVERING. Så her sitter jeg med beinet i været med ankelen surret fast i et elastisk bånd som jeg har kjøpt for anledningen. Ellers legger jeg også innimellom på is eller smører på med ibux-gel. Dette er første gang jeg har tråkket over. Det har vært nære på mange ganger, men jeg har alltid klart å stabilisere i siste øyeblikk. Jeg hadde faktisk begynte å innbille meg at jeg var immun mot å tråkke over, men det var selvfølglig ikke tilfelle. Nå er jeg redd for å få en ankel som jeg lett tråkker over på, siden jeg har hørt at man tråkker lettere over hvis man allerede har tråkket over tidligere. I følge ekspertene kan man unngå dette ved å komme raskt i gang med å trene ankelen, og et balansebrett skal visst være tingen. Jeg får anskaffe en slik en de nærmerste dagene.

Håper jeg kan begynne løpe igjen rimelig raskt. Jeg som hadde så mange treningsplaner fram mot Nordmarkstraver’n 1. september. Det spøker i hvert fall for treningsturen fra Stryken til Sognsvann som jeg og Torill hadde tenkt å løpe nå på fredag. Fortsettelse følger.

Reportasje fra løpet på kondis.no og http://sognsvannrundtmedsols.no/2012/08/10/sellanra-opp-deltakerrekord-i-meget-vat-loype/.