Melissas løpeblogg: Oslo Maraton 2012

Etter en suboptimal oppladning med forstuet fot og halsbetennelse og mindre løping enn planlagt, var jeg veldig spent på hvordan det skulle gå på Oslo Maraton i år. Jeg var med første gang i fjor. Da prøvde jeg å løpe etter 3.30-ballongen men etter bare 5 kilometer merket jeg at det gikk for fort, og sakket tempo og kom til slutt inn på 3.43. I år ville jeg igjen prøve meg på 3.30-ballongen, vel vitende om at det ville bli hardt å klare. Planen var å se hvor lenge jeg ville klare å holde følge, og slakke tempo med en gang det føltes for raskt. Å komme inn under 3.40 ville jeg også være veldig fornøyd med.

Helt fra start gikk det fryktelig fort, men jeg klorte meg fast i 3.30-feltet og det føltes helt greit ut fram til drikkestasjonen på 10 kilometer. Fartsholder Andreas som ikke pleier å drikke før etter 1 time i lengre løp, forsvant av gårde med resten av feltet etter at jeg hadde sølt et beger Powerade utover ansiktet. Jeg ga opp jakten der og da, og gikk over til strategien å løpe mitt eget løp. Ut langs kontainerhavna, den kjipeste og styggeste delen av traseen, var moralen på bånn. Jeg hadde mistet 3.30-feltet og bare ventet på å bli tatt igjen av 3.45-feltet. Flere løp forbi meg, og jeg løp nesten ikke forbi noen. Det var mye vind og det føltes som om man stod stille når vinden blåste i mot. Beina var allerede utrolig stive og jeg hadde vondt i den ene hofta. Det føltes hardt ut alt for tidlig i løpet med andre ord. Jeg lekte med tanken på å bryte. Men det gjør jeg kanskje i alle sånne løp og fortrenger det etterpå?

Traseen som skal løpes to ganger.

Inn fra kaia, over brua, og inne på Grønland var jeg i ferd med å nedkjempe demonene i hodet. Det hjalp også å komme inn i en mer hyggelig del av løypa, vekk fra motvinden og få seg en banan på 15 kilometer. Det mentale betyr så utrolig mye på sånne løp! Det som får meg i mål er å stykke opp løpet og prøve å ikke tenke så mye lengre enn til neste delmål. Nå måtte jeg bare komme meg igjennom 5 kilometer før jeg var halvveis. Og det å vite at man er over halvveis gir ekstra motivasjon og tro på at det skal holde. Neste mål Skøyen. Så Aker Brygge. Drikkestasjonen på 30 kilometer. Og da er det bare en drøy mil igjen! En siste gang gjennom den kjipe sløyfa langs kaiområdet. Inne på Grønland og nå er det bare sjarmøretappen som gjenstår! Nå løp jeg også forbi flere som hadde løpt forbi meg tidligere. Tilbake fra Grønland til Kvadraturen. Gjennom Karl Johan og et par kilometer igjen. Så sliten så sliten. 1 kilometer. 800 meter. 600 meter. 400 meter. 200 meter. 100 meter. Mål! På 3.38.25! Halvtraumatisert og utrolig fornøyd over at jeg ikke ga opp der ute på Sørenga i blesten. Verdt å huske på til framtidige løp: det går opp og ned i lange løp, og når det ser ut som mørkest er det bare å holde ut og så vil det gå bedre. Akkurat som i det virkelige liv.